Når en ektefelle dør - Advokatfirma Skomvær
50881
post-template-default,single,single-post,postid-50881,single-format-standard,edgt-core-1.1,ajax_fade,page_not_loaded,,vigor child-child-ver-1.0.0,vigor-ver-1.9, vertical_menu_with_scroll,smooth_scroll,wpb-js-composer js-comp-ver-4.12,vc_responsive

Når en ektefelle dør

Mange føler avmakt når ektefellen dør. Et skifteoppgjør med arvinger som vil det ene eller andre fremstår som vanskelig og uoverkommelig for gjenlevende. Barn og andre arvinger har også behov for å vite hvilke regler som gjelder. I Norge har gjenlevende ektefelle gode rettigheter i en slik situasjon, bl a reglene om uskiftet bo. Denne artikkelen gir en oversikt over reglene for gjenlevende ektefelles rett til å overta et bo uskiftet. Jeg nevner ikke alle reglene, men kan kanskje hjelpe til med å ta en avgjørelse i valget mellom å skifte eller å kreve uskiftet bo.

Reglene om uskifte fremgår i hovedsak av kapittel III i arveloven . Der det ikke er klart nevnt, forutsettes at det ikke er noe testamente inne i bildet. Jeg tar heller ikke for meg reglene for samboeres rett til uskifte, som ble tatt inn i arveloven fra 2009.



1. Hva er uskifte?

Svaret ligger for så vidt i selve ordet: Det blir ikke foretatt noe skifte etter førstavdøde ektefelle. Den gjenlevende ektefellen overtar felleseiet uten å måtte ta hensyn til førstavdødes arvinger. Skiftet etter lengstlevendes død omfatter bare det som da er igjen. Det som eventuelt er forbrukt under uskifteperioden skal ikke tas med.


Retten til uskifte er først og fremst forbeholdt ektefeller/ registrerte partnere. (Samboere med felles barn har også i en viss utstrekning rett til uskifte). Når jeg nedenfor henviser til ektefeller, gjenlevende eller førstavdøde, gjelder altså det tilsvarende for registrerte partnere.

Begrunnelsen for reglene er dels hensynet til å sikre at lengstlevende ektefelle ikke må gå fra gård og grunn for å løse ut førstavdødes arvinger, dels hensynet til å sikre førstavdødes arvinger mot at lengstlevende beriker seg og sine arvinger på deres bekostning. Av disse to hensynene er det første klart sterkest, slik lovgivningen er i dag.

 

2. Kan lengstlevende alltid kreve å få sitte i uskifte? Hvilke arvinger kan lengstlevende sitte i uskifte med?


2.1. Førstavdødes kreditorer kan under visse forutsetninger motsette seg uskifte.

2.2. Førstavdøde kan begrense retten til uskifte i testamente som lengstlevende har fått kunnskap om før førstavdødes død.

Ellers gjelder:

2.3. Der det bare er felles livsarvinger (barn og deres etterkommere) er retten til uskifte ubetinget, dvs. at arvingene ikke kan motsette seg at lengstlevende sitter i uskifte.

2.4. Der førstavdøde hadde særkullsarvinger (barn med andre enn lengstlevende, og deres livsarvinger), kreves samtykke fra disse for at lengstlevende skal kunne sitte i uskifte. Dersom lengstlevende har overtatt boet til uskifte, kan samtykket i prinsippet ikke trekkes tilbake. Dersom en særkullsarving er under 18 år, må overformynderiet samtykke, men arvingen selv kan trekke samtykket tilbake når han/hun fyller 18. Overformynderiet skal bare gi samtykke der det kan vurderes å være en fordel for arvingen at lengstlevende får sitte i uskifte bo.

2.5. Der det ikke er livsarvinger, er retten til uskifte ubetinget.

 

3. Hva kan gjenlevende i uskifte gjøre med felleseiet?


Etter arveloven § 18 ”rår gjenlevande i levande live som ein eigar”. Det vil i prinsippet si at han/hun kan gjøre hva hun/han vil med felleseiet. Gjenlevende kan altså f.eks. benytte alt til eget forbruk. Likevel er det noen begrensninger:

3.1. Lengstlevende kan ikke gi bort fast eiendom.

3.2. Lengstlevende kan ikke gi gaver som står i misforhold til det samlede boet.

3.3. Lengstlevende kan ikke testamentere over mer enn det som skal gå til hans/hennes arvinger ved lengstlevendes død.

3.4. Lengstlevende kan ikke gi noen av arvingene oppgjør uten at de øvrige arvingene får tilsvarende. Forbudet gjelder kun de arvinger etter førstavdøde som er ”aktuelle” dvs ville ha fått arv dersom skifte var blitt foretatt.

3.5. Lengstlevende kan ikke gifte seg igjen uten å ha skiftet med arvingene etter førstavdøde.

3.6. Lengstlevende kan ikke forbruke boet på en ”misleg” måte.

 

4. Har arvingene noe å stille opp med dersom den som sitter i uskiftet bo bryter reglene?
4.1. Dersom lengstlevende har gitt bort fast eiendom, må arvingene kreve gaven omstøtt innen 1 år etter at de fikk kunnskap om gaven. For at gaven skal bli omstøtt, er det en forutsetning at mottakeren ikke var i aktsom god tro, dvs at han/hun måtte skjønne at lengstlevende ikke hadde rett til å gi gaven. Ettårsfristen er en søksmålsfrist, dvs at arvingene mister retten dersom det ikke er tatt ut forliksklage/stevning til retten innen fristens utløp. Det løper særskilt søksmålsfrist for hver arving.

4.2. Det samme gjelder gaver som står i misforhold til boet. I tillegg til at arvingene må bevise at mottakeren burde skjønt at lengstlevende ikke hadde rett til å gi gaven, må de også bevise et misforhold mellom gavens størrelse og boet. Det er ikke helt klare regler her, og spørsmålet om gaven er for stor i forhold til boet må avgjøres konkret i hvert tilfelle.

4.3. En testamentarisk disposisjon som omfatter mer enn lengstlevende kunne råde over, kan kreves omstøtt på skifte etter lengstlevende.

4.4. Dersom det er gitt delvis oppgjør, kan en annen arving kreve tilsvarende, enten med en gang eller når boet skiftes.

4.5. Lengstlevende må for å kunne gifte seg igjen dokumentere for fylkesmannen at skifte med førsteavdødes arvinger er foretatt. Dersom det skulle skje en glipp og lengstlevende likevel har giftet seg uten å skifte, kan arvingene kreve skifte.

4.6. Dersom lengstlevende forbruker boet på en ”misleg” måte, kan arvingene kreve skifte. Dette er en svært lite brukt regel, og det er svært lite  rettspraksis hvor arvingene har fått medhold i krav om skifte på dette grunnlaget. Lengstlevendes frihet til bruk av boet er med andre ord stor.

 

5. Hvordan blir fordelingen ved skifte mens lengstlevende er i live?


5.1. Lengstlevende bør alltid vurdere om uskifte vil lønne seg før uskifteerklæring undertegnes, fordi retten til skjevdeling faller bort dersom boet tas over til uskifte. (”Retten til skjevdeling” vil si retten til å ta med ut igjen det en ektefelle hadde med inn i ekteskapet eller senere har fått som arv eller gaver fra andre enn ektefellen, ekteskapslovens § 59 jfr. § 77).

5.2. Dersom lengstlevende har særkullsarvinger og store skjevdelingskrav, vil det lønne seg for lengstlevendes arvinger at fellesboet blir skiftet straks, da førstavdødes særkullsarvinger ikke har noe krav på skjevdelingsmidlene til lengstlevende.

5.3.Det vil kunne lønne seg for lengstlevende og lengstlevendes arvinger at boet først blir tatt over til uskifte og siden skiftet dersom det er førstavdøde som hadde store skjevdelingskrav. Her gir loven anledning til å spekulere i uskifte, og gir en faktisk formuesoverføring fra boet etter førstavdøde til lengstlevende/ lengstlevendes arvinger. Det er som tidligere nevnt kun førstavdødes livsarvinger som kan sette seg mot at lengstlevende sitter i uskiftet bo (pkt 2.5).

5.5.Ved skifte mens lengstlevende er i live, har lengstlevende også sin arverett etter førstavdøde i behold.

 

6. Hvordan blir fordelingen ved skifte etter lengstlevendes død?


6.1. Hele uskifteboet skal ved lengstlevendes død fordeles med en halvpart til førsteavdødes arvinger og en halvpart til lengstlevendes arvinger. Det er viktig å nevne at dersom en ”arvegangsklasse” (f eks livsarvinger) etter førsteavdøde har dødd ut i uskifteperioden, går ikke arven videre til neste arvegangsklasse (foreldre, onkler,tanter). Da tar lengstlevendes arvinger hele arven.

6.2.Dersom lengstlevende har overtatt boet etter gjensidig testamente, skal det skje på samme måten som over.

6.3. Dersom det foreligger et testamente som sier noe om fordelingen etter lengstlevendes død, vil det komme an på testamentets innhold. Dette reiser imidlertid så mange spørsmål at det ville sprenge rammene for denne fremstillingen å gå nærmere inn på dem.